Helsesport – en god kombinasjon av fysisk aktivitet for kursdeltakere med døvblindhet og variert praksis for tolkestudenter.

– Denne uken har vært både lærerik, utfordrende og morsom, sier Tina Yumin Sjølie, tolkestudent på 3. året ved Høgskulen på Vestlandet. Hun er en av tolkestudentene som hadde praksis på Eikholt i høst. Ett av øyeblikksbildene av henne fra denne uken var da hun hang høyt oppe i klatreveggen sammen med deltaker Tonje Wright, mens hun beskrev med haptiske signaler hvor neste tak for klatringen var. – Hvis jeg ikke får god nok haptisk blir det dårligere resultater i aktivitetene for meg, sier Tonje. Derfor er det viktig at studentene får lære å tolke og gi haptiske signaler i ulike aktiviteter.

Bilde fra klatreveggen: To kvinner er midt i en klatrevegg, sikret med hvert sitt tau. Til høyre en kvinne med helsthale som strekker armene ut og holder i tak høyt oppe, venstre ben har fått tak til neste skritt. Tolken er til venstre, hun gir haptisk signal om hvor neste tak for høyre arm befinner seg.«For kursdeltagerne er målet å ha en uke med mye fysisk aktivitet. Vi ønsker å legge til rette for aktiviteter som mange ikke har prøvd tidligere», står det i Eikholt sin kurskatalog, «For tolkestudentene er målet å bli dyktige tolk/ledsagere gjennom en god og variert praksisuke.»

–Det er utrolig viktig for døvblinde for å komme seg ut i fysiske aktiviteter. Det er så lett å sitte hjemme hvis de ikke har en støttende hånd ute, sier Tonje Wright, som selv bruker tolk ofte. Jeg stilte opp på disse dagene fordi jeg mener det er viktig at tolkestudentene får møte ulike former for tolking, ledsaging og haptisk kommunikasjon i mange ulike aktiviteter.

Helsesport er aktivitetsuker for døvblinde samtidig som det er praksisuke for alle tolkestudentene i Norge. Det foregår over to uker på høsten, med samme program begge ukene. Gjennom årene har aktivitetene bestått av bl.a. sjakk, løpekurs, yoga, tur-dag, styrke- og balansetrening, bowling, dans, crossfit, sykling. I tillegg er det ulike forelesninger.

I år besto aktivitetene av:

• Laging av smoothies, inkludert butikktur med innkjøp
• Byvandring med guide i Drammen
• Verksted med produksjon av ledsagerbøyle og kubbspillBilde fra Byvandringen: Guiden står på en åpen plass omkranset av høstgule trær i Drammen. Hun har mikrofon rundt halsen. To deltakere står vendt mot guiden, og to tolkestudenter gir haptiske signaler på ryggene deres.
• Busstur og klatring på Klatreverket
• Uteaktiviteter morgen og kveld på Eikholt
• Brannøvelse med teori og praksis
• Foredrag med Karianne Havsberg om «Veien fram til New York maraton»
• Bowling-spill og VR-brille

Byvandring
Byvandring med guide gikk over flere timer, og hennes engasjement og fortellerglede fenget deltakerne. Tolkestudentene fikk øvet seg både på tolking av innhold, innlevelse i historiene og også på beskrivelse og haptiske signaler for å gjengi helheten. Den kalde vinden langs elven utfordret alle, og det ble nok litt skjelving i signalene.

Bilde fra produksjon av kubb-spill: To hender jobber med konge-figuren i kubbspillet som er festet til en stolrygg med en klemme. Den ene hånden kjenner på figuren, den andre holder en fil som jobber med utformingen.Produksjon av Kubb-spill
-Det var fint å lage pinnene til Kubb-spillet selv. På kvelden spilte vi med det nylagde kubbspillet, og det var moro. Mitt lag hadde motlys fra lyktene, og det var ikke like lett å treffe bare med haptisk på ryggen. Så vi tapte og ble slått av gutta som hadde bedre lys, sier en av de kvinnelige deltakerne med glimt i øyet.

 

KlatreveggBilde av en 11 meter høy klatrevegg. To klatrere er på vei oppover mot toppen, en på hver kant med hver sin instruktør. En tolkestudent følger nøye med på den ene klatreren og beskriver gjennom mikrofon hvor neste tak er. En annen student tolker det som blir sagt til tegnspråk for to deltakere som sitter og følger med på klatrerne.
På Klatreverket disse ukene var det god, men litt spent stemning. Det var mange ulike tolketeknikker som var i bruk, alt fra beskrivelse og tale gjennom mikrofon til høreapparater, visuelt tegnspråk, taktilt tegnspråk og haptiske signaler.

– Tenk, jeg kom helt til toppen, først av alle! Og jeg som egentlig ikke ville klatre, sa en stolt deltaker som brukte en app på telefonen for å få beskrivelse fra mikrofon til høreapparat.

– Jeg hadde klump i magen og turte ikke klatre, sa en annen deltaker. Men så maste de så fælt så det var bedre å prøve. I veggen forsvant klumpen, og jeg klatret til jeg stanget hodet i taket. Da skjønte jeg at jeg var helt i toppen! Det var moro, smilte han, kastet av seg den ytterste genseren og klatret en ny rute til topps.

I klatreveggen kunne vi se tolkestudent Tina-Yumin og deltaker Tonje som klatret side ved side. – Jeg hadde stor nytte av å bruke haptisk tolk underveis for å spare krefter, og komme raskere til topps. Tror ikke jeg ville klare å nå målet uten haptisk tolk, sier Tonje. Tina-Yumin ga haptiske signaler for retning og høyde på neste tak, slik at hun kunne klatre hele veien de 11 meterne opp til toppen. – Jeg tenker at min viktigste styrke da jeg skulle tolke på klatreveggen var at jeg har klatreerfaring fra før, og at vedkommende jeg tolket for og jeg hadde en god kommunikasjon både før og under klatringen. Tonje bekrefter det, at det var viktig å forberede sammen med tolken og gjøre flere avtaler før de begynte å klatre oppover.

Læring for alle
-Den største utfordringen for meg var at jeg stresset en del i begynnelsen fordi ingen av oss hadde gjort det før, og jeg var usikker på hvordan jeg best mulig kunne beskrive haptisk mens vi begge var oppe på klatreveggen, husker Tina-Yumin i etterkant.

Både tolkestudentene og deltakerne har mye å lære gjennom ukene. Samarbeid og utveksling av erfaring er en stor del av kurset.

-Studentene var interesserte og flinke, sier en av de andre deltakerne. Jeg liker å få haptisk beskrivelse, sånn som under byvandringen. Studentene var flinke til å spørre om hvordan det var best for meg å få signalene. De ba om tips underveis. Samtidig var de veldig gode til å hjelpe meg å lære mer taktilt tegnspråk, det er ganske nytt for meg og jeg fikk øvet mye.

-Det viktigste jeg lærte var at det å beskrive konkret og å ha en god kommunikasjon med de jeg tolket/ledsaget for er essensielt! sier Tina-Yumin, som mener at innholdet i uka er variert nok og gir en bred praksis.

Eikholt og tolkeutdanningene
Tolkeutdanningen for døvblinde startet i Norge på begynnelsen av 80-tallet, med kursuker på Eikholt, og med praksis på Aktivitetsuker i etterkant. Fra midten av 90-tallet ble Helsesport et samarbeid mellom tolkeutdanningene og Eikholt og har blitt arrangert her hvert eneste år siden da.

Line Hovland, som har vært ansvarlig for Helsesport fra 1999 til 2018, sier at deltakerne med døvblindhet som er med på ukene gjør en superviktig jobb. – De lar studentene øve og prøve seg i reelle situasjoner, og gir tilbakemeldinger når studentene ber om det. Samtidig prøver vi jo å gi deltakerne muligheten til å prøve aktiviteter som de ellers kanskje ikke hadde prøvd, bryte barrierer som gir mestringsfølelse, forteller Line.

Under Helsesport-uka blir studentene fulgt med argusøyne fra veilederne sine fra Oslo Met, HiST(Trondheim) og HVL(Bergen). Det er lange og slitsomme dager med mye prøving, feiling og rom for finpussing og forbedringer gjennom uka.

Cathrine Timm Sundin, rådgiver på kommunikasjon, som var med som lærling i fjor og har ansvaret for Helsesport videre, har godt grep om Helsesportukene. Hun hadde selv praksisuke her på Eikholt for snart 20 år siden og har fått bred tolkeerfaring som tolk for døvblinde siden da.